Adventvent 22

Det lyser så stille…

Mørketid, sa dei vaksne, utolmodig ventande på lysare tider. Eg forstod ikkje heilt. Snøen var då ikkje mørk! Om dagen var han kvit og rein som ein nyvaska juledagsduk. Kom sola fram, vart snøen skinande og forlokkande. I skumringstimen blei det eit fargespel i lillatonar, lysa frå husa gav eventyrskin på snøen….. Nei, vinter og snø måtte bare vare lenge! ….og så kom jula med juletre og glitter og lys….og englar….. Barn ser verda med sitt blikk og har ikkje den vaksne sitt perspektiv. Der det er lyst, er det også skuggar. Der det er glede, er det også eit islett av smerte. Smerte over å miste, tunge tankar om å skiljast. Sorgen og gleden de vandrer til hope’. No i desse førjulsdagane har vi nett tatt farvel med ein av bygda sine trugne tenarar. Samstundes ventar vi spent på ein ny verdsborgar i ein annan del av bygda…… slekt skal følg slekters gang…. Jula handlar om lyset som kom og sende strålar gjennom mørke natt…..

Snøen lavar ned
lydar vert lydlause
og tankar vert undrande

Snø legg eit teppe
med varme lystonar
og tankar vert tyste

Vinterleg sol bryt
gjennom snøen
og tankar vert klåre

Snøktystallen glitrar
i alle fargar
og tankar vert lyse og elleville