Alle innlegg av Bjørg Bjøberg

Pilgrimage to Tjuatoten

1098 meter over fjorden

Med fritt utsyn til sju kongerike står vi på platået der Tjuatoten er høgast. Eg har klatra til toppen før, men denne gongen er spesiell: Vi finn KROSSEN!
Vi fekk den finaste haustdagen vi kunne ønske oss, klår haustsol med varme er ikkje daglegdags. Tett granskog og lyse bjørkelier; blåbær, krekling og tilogmed tyttebær lenger opp mot høste kulen, sol og lette skyer. Sveitte og litt svimle ved eggen, der vi ser ned til Esefjorden på vestsida og Sværefjorden, Vetlefjorden og Fjærlandsfjorden langt nedunder på austsida.
Heile vegen oppigjennom med dette store spørsmålet inni meg: Finn vi krossen, denne gongen?

Hjartet banka fortare, det var ei djup stille mellom oss , i tillegg til fjellstilla; så, med eitt står eg to meter unna nokre steinar som ligg i ring! Vi nådde toppen, men den var ikkje målet, denne gongen. Krossen var målet og der låg det!

Pilegrimane ved målet i Santiago de Compostela kunne ikkje ha vore lukkelegare enn Arthur og eg var ved dette underet! No ynskjer vi at mange, mange – frå heile verda – skal få same opplevinga som vi. Men vinteren må vike og snøen vekk før pilegrimar kan gi seg ut på Tjuatotenvandringa og finne krossen!

Den nye dagen
lyser som ei sol
over andletet ditt
og du strålar attende
og lyser for dine medvandrarar

To make a colourful day

The crayons box

The word has its own sound in my mind; it gives associations to warm summer’s days, blossoming fields, Christmas Eve with candles and stars…… A life with no colours is impossible. I would have got abstinent without the daily colour palette. I remember every ‘first day of school’ … best from the ’empty’ timetable where we were writing neatly every subject in their squares. It was a sacred time when The Teacher read up: First lesson: Bible knowledge….. Second lesson: Norwegian….. very much similar from year to year, but every time as thrillingly exiting….. and then: New crayons! ‘KEMA’ was the brand; eight  different colours. They lay elegantly on corrugated cardboard from white and the whole spectre towards black…  Glorious colours for joyous children. The only annoying was the lack of colour for human skin. White was useless! But otherwise the schooldays were happy! Our teacher loved drawing and painting, he himself, so he gave us many possibilities to use the crayons in other subjects than the specific drawing lessons. The most magnificent present I got in my childhood, was a Derventer crayon box with 24 different colour pencils…. and one of them was a skin coloured one! Oh you blessedness!

Høstvev-1
Your day
 is here and now
Is it grey
colour it with intuition and brilliance

Is the day light
store the light for heavy days

Is the day cold
get warmth from the sun beams of Yesterday

In every day is hidden
a shaft of light

Å fargelegge dagen

Fargeskrinet

Ordet har ein eigen klang; det gjev meg assosiasjonar om varme sommardagar, floraen i fargar, juleaftan med tre og stjerne…… Eit liv utan fargar er utenkjeleg. Eg ville fått abstinens uten dei daglege fargeklattane. Eg hugsar kvar ‘første skuledag’ best frå då vi fekk ny Timeplan der vi sirleg skulle skrive inn alle faga i kvar sine ruter. Det var høgtid i skulen då læraren las opp: første time Bibelsoge, andre time Rekning…. mest likt frå år til år, men alltid like sitrande spennande. Og så var det nye fargesett. KEMA heitte dei for det meste og det var 8 forskjellige fargar. Dei låg på bølgepapp, sirleg frå kvitt og heile spekteret til svart, og esken var av papp. Herlege fargar og lykkelege barn. Einaste som ergra meg, var at det var kvitfarge, mest ubrukeleg, men ikkje hudfarge. Menneska blei anten kinesarar eller bleikansikt. Men elles var skuledagen lukkeleg. Spesielt viss eg klarte å vri inn noko med fargar i andre timar enn teiknetimar. Lærar’n (han pappa i mitt tilfelle) vat glad i å teikne sjølv, han, så det blei mange timar med høve til å bruke fargar. Største gåva eg fekk i barneåra, var Deventer fargeeske med 24 forskjellige fargeblyantar! – og ein var hudfarge!

Dagen din
han er her og no
Er han grå, fargelegg han med intuisjon og lød
Er dagen lys, lagre lyset til tunge dagar
Er dagen kald, kan du varme deg
på solstrålene frå i går
I kvar dag ligg gøymt
ei strime av lys

Høstvev-1

 

 

Ei god stund

Bla i minneboka

– Eg har så dårleg tid – Tida går så fort – seier vi og høyrer vi, og det er sant; men relativt. Eg besøkte ei god venninne i går. Ho var medstudent, då vi som godt vaksne tok ‘spesialpedagogikk’. Ho hadde nokre års lengre fartstid i skulen enn eg, så eg fekk nok meir enn eg gav. Vi hadde kollokviegruppe saman og før eksamenar jobba vi i lag. Det var gode tider med gode stunder….. No har ho blitt sett ut av det pulserande livet; ho puslar i sine eigne, noko forvirra tankar, sit på helseheimen og har all verda av tid. ‘Det er ikkje sikkert ho hugsar deg’, sa dei til meg før eg gjekk inn på rommet hennar. Stort var det, då eg gav henne handa til helsing, og ho sa: ‘Bjørg’, med eit usikkert lite smil. Det var ikkje så lang stunda eg sat der, praten gjekk ikkje livleg som i ‘gamletida’. Eg var ikkje heilt i hennar verd, eg kjende meg litt handikappa. Men vi har ei delt historie, og den låg bak i det vi fekk dele. Så vart det ei god stund; det var eg som fekk mest, denne gongen óg. Takk, Johanna!

Ei god stund
er eit godt steg
på vegen vidare
Ha ei god stund i dag

Watercolour and roadsides

The edge of the roadside hides big secrets , just bow down a little…..

The Birdsfoot trefoil impresses me! She fears nothing. She grows in locations where  you would not believe she could survive: In the road ditches she lights up in brilliantly yellow, somtimes she creeps underneath the wide mantle of Lady Mary, but mostly she is quite unprotected. She dears to go over on to  the road itself. You little silly trusty thing! She is  exposed both to man’s boot and car’s wheel. She is not far behind the Dandelion in strength and courage. Being so bright and beautiful she is nearly a danger for the traffic. But don’t tell the Road authorities, then they come with some chemicals….

Modest
but not shy
is she – this little Tiril

.. and we go out to meet the Day
wondering of small wonders..

..I wish us all a good day..

Akvarell i grøfta

Vegkanten gøymer på store løyndomar, berre bøyg deg litt ned…..

Tiriltunga imponerer meg! Ho har ikkje frykt for nokon ting. Ho har veksestader ingen skulle tru at nokon ville overleve: I vegagrøfter lyser ho opp, riktignok ofte i ly inder kappa til Maria, men jorda er skrinn og fattig. Så vågar ho seg like inn i asfalten ved landevegens grøftekant. No og då vågar seg tilogmed ut i vegbana og står utsett til både for støvelhæl og bilhjul. Ho står ikkje tilbake for løvetanna i styrke. Som denne klarer ho å ete seg innover og innunder den grå asfalten. Ja, ho er nær trafikkfarleg, både i sin ynde og sitt mot. Men ikkje sei det til Statens vegvesen, for då kjem dei og sprøyter….

Nøysam
men ikkje beskjeden
er ho – lille Tirilil

.. og vi går ut i dagen
i undring over småe under..

..Ha ein god dag, du óg..

Bjørg’s hiking

Per ardua ad astra

Through hard work to the stars

‘The big horse’ is among the favourites of my mountains.
To reach the top with the paintbrush is hard work.
The goal is to get to the top through a new watercolour before the New year’s eve.
Will you be my companion to the top?

Klatre i akvarell

Akvarellen klatrar, samen meg meg, og sakte, men sikkert kjem vi oss oppover…..

Å høyre til, å vere ein del av ei større samanheng, er godt og viktig. For meg er akvarellen ein del av livet. Som å puste. I akvarellen ligg mange ord, nokre usamanhengande, nokre kjem saman til ei meiningsberande tekst. Ei historie. Om liv og dagar, naturen og alt den gjev av små og store opplevingar, små og store hendingar. 

Kvar får eg inspirasjon frå?
– frå sinn og tanke
frå ditt opne blikk
frå barnets latter og vidundrelege undring
frå ei varm berøring frå handa til ein ven
frå tåre på kinn og dogg på blad
og talande blomar, skinande steinar

Inspirasjon er berre eit anna ord
for hardt arbeid
med glede

Climbing in watercolours

The watercolour is climbing, together with me, and slowly, but steadily, we’re getting there…..

To belong to, to be part of a wider context, is good and important. For me the watercolour is part of life. In the watercolour lies many words, some without connection, some go together into a meaningfulness. A story. About life and days, nature and all small and less small gifts from nature, big experiences and less big ones. 

From where do I get inspiration?
– from mind and thought
from your open eyes
from a child’s laughter and wonderful wondering
from a warm touch of a friend’s hand
from tear from eyes and dew on leaves
from speaking flowers and shining stones

Inspiration is just another word
for hard work
with joy

Wait and keep waiting…

The waiting, together with many, give a new dimension to the day.

Much interesting might come out of vaiting in a queue. We hae got a shared goal, which joins us together in a special way. We know what we have ahead – we wanted to see Edvard Munch. But what we did not know, was whether our expectations would be fulfilled, a common feeling of uncertainty.  So there is a shared, common feeling lying over the whole queue this clear bright autumn day in October, but we all knew, for certain, deep inside, that we would go out richer from the experience.
And we were together, it happened to us all – that very same while! I believe that Åsmund, my daughter’s 12 year old son – when he gets to his ‘old days’ – will recollect this day and say to himself with a smile: «I went to ‘Munch 150’ together with Mamma, Aunt Veslemøy, Arthur and Mormor (Grandma). That was something of an experience!

We should do more of that king here in the world!

 

Holy days and every days

the everyday clothing
becomes holiday clothing
with happiness
over small things in life