Alle innlegg av Bjørg Bjøberg

Pilegrimsleden

Gammal veg med nytt innhald

Her er stienVi stod ved startpunktet, fire forventningsfulle stifinnarar. Tre og ein halv time seinare hadde vi svaret på det store spørsmålet: Finn vi vegen? Er det mogleg å finne veg i marka? Må vi nedom hovudvegen på enkelte parti? Svanhild og Jørgen Hundseth, Arthur Adamson og underteikna hadde ein klar motivasjon: Å gå like til Kvamsøy gjennom utmarka!
Vi gjekk på gjengrodde stiar, på delar av den gamle stølsvegen til Målsnesingane, på hjortetråkk og gamle bygdevegar…… Innimellom var det ikkje lignament av fàr etter ein sau eingong. Då var det å sjå seg ikring etter gode trasear.
Arthur og eg opplevde gjensynsglede då vi kom ned til 20131027_135307‘Langfredagsvegen’: Restar av den vakre gamle bygdevegen utom Sandvika. Sørgeleg med desse nye, moderne vegane som har ‘øydelagt’ så mangt eit kulturminne. Vi får ta vare på dei betane som har overlevd.
Alle hindringar til tross: Vi fann leia! Fire glade vandrarar var samstemt einige i at ‘vi hadde hatt ein gild tur’.

Framhald følgjer….

Om du i mellomtida ynskjer å sjå ‘Langfredagsvegen’ kan du gå inn på YouTube og søkje på filmen som Arthur laga då vi gjekk 20131027_134053vår første vandring på restane av den gamle bygdevegen nær Kvamsøy:

Bjørg’s pilegrimsvandring i Balestrand

Tillegg 16. april 2014:

Mellom forste delen av bloggen og dags dato:
No er vi i mål.. i alle fall første etappe! Dei første pilegrimar har vandra leia og funne stien god å gå på og sett kva for eit eldorado leia går gjennom. Eg trur at alle dei gode tankane, alle arbeidstak i glede, ligg ‘i lufta’ og er med å gjere Pilegrimsleia til noko heilt spesielt.
Dei som har vore med og tatt tak i steinar og tre og lyng og stubbar, er:
Jørgen Hundseth
Arthur Adamson
Ingvar Åberge
Erik Hoel
Sygnaelevar ved idrettslinja
Alle grunneigarane har vore positive!
Magni Jensen og Hege Klakegg har vore med på trase-jakt!

Hurra for alle!

 

Hurrah…..

‘Living stones’ sails out….

0,78 square metre white paper…..44 day….. and then the rock was recreated. ‘Living stones’ the title showed up to be. Small and big and bigger challenges has been on the way. If I am content with the picture? Am I happy completing it? It feels strange and empty, I miss it……it was safe to go to my studio and know fairly well what the day’s work would be about. In my head I am already half way up to the mountain ‘Storehesten’ (the big horse). …..have ‘climbed’ it before , so this time it will be through another route… that hasn’t been climbed before ….. with a watercolour. And another time of the year.Exiting? That word does not cover; it is a quivering feeling, the same as always at starting a new mountain climbing…..

To get to know a friend
is like climb a mountain
Show respect for the mountain
listen to the signs of it
follow the cracks and traces
One might shiver at the chasms
back out at steep short
courage and willpower is needed to reach the top
One needs climbing knowhow
to be a friend

 

Hurra!

‘Levande steinar’ seglar ut frå beddingen

….. så var berget gjenskapt. ‘Levande steinar’ blei tittelen. Små og store og større utfordringar har det vore på vegen. Om eg er glad for å vere ferdig med det? Det kjennest rart og tomt, eg saknar det……det var trygt å gå til atelieret og vite sånn nokonlunde kva dagens arbeid gjekk ut på. I hovudet mitt er eg allereie halveges opp langs fjellsida på Storehesten. Har ‘klatra’ det før, så denne gongen blir det ein annan trasé. Som ikkje har vore klatra før – med akvarell. Og ei anna årstid. Spennande? Det ordet dekkjer ikkje. Ei sitrande kjensle, likedan kvar gong eg startar med ei ny fjellvandring……

Å bli kjend med ein ven
er som å klatre i fjell
Vis respekt for fjellet
lytt til fjellet sine teikn
følg fjellet sine furer

Ein kan svimle ved avgrunnar
rygge attende ved bratte kneiker
mot og vilje trengs for å nå toppen

Ein treng klatrekunne
for å dyrke venskap

Snart til topps!

Liv og lære – å lære er å leve

Folkeskole – Realskole – Gymnas – Universitet – Vidareutdanning……. kor mykje lærdom er det mogeleg å ta inn? Siste store eksamen eg tok var ‘Musikkhistorie’ – åtte timar med topp konsentrasjon og innsats skulle gje meg ein karakter som eg skulle ta med meg for resten av livet. Du kor mykje som stod på spel! – den dagen og nokre veker etterpå. Lærde eg noko eg kunne klart meg forutan? Kanhende – kanhende ikkje. Eg ser på mykje av den ‘pugge’-lærdomen eg har tileigna meg som ‘utviding av horisontar’; du klarar deg godt i livet utan denne ‘belastninga’ eller ballasten, men det gjev farge til dagen. Det gjer livet rikare og kvardagen meir mangsungen.

Å sitje å lytte til eit menneske som har levd lenge, eller å utveksle meiningar med barnebarn i ulike aldrar, –  i tillegg til erfaring ein har fått med åra, – er det det ein kallar ‘livets skole’? eg kan rett og slett sitte på pulten i ‘livets skole’ – resten av livet. DET er det som utvidar horisontar og sameinar oss her i verda. Og det er då ‘godt å høyre til’…..

§
Lær meg
å møte motgang
med livsmot og optimisme

Lær meg
å takle motgang
og beholde gleden over å leve

Lær meg
å bruke de rette våpnene
nå jeg skal til kamp med amøbene

Gi meg visdom til å se
når det er verd å kjempe

Skummelt!

Mørkredd

Det høyrer barndomen til å vere redd for mørket, og andre skumle saker. Eg budde trygt og godt i lag med mamma og pappa og to storebrør. Pappa var Læraren i bygda, og vi budde ‘på skula’. Like ved Storevegen. Det var ikkje stor biltrafikk, og særleg ikkje om kvelden. Soverommet mitt var i andre etasje og som minst i søskenflokken, måtte eg legge meg før brørne mine, minst ein halvtime før. Så då mamma hadde bedt ‘Kjære Gud, jeg har det godt’ med meg, var eg att aleine i mørket. Det var ikkje det som var skummelt; det som verkeleg fekk hjartet til å banke fortare, var når det kom bilar på vegen; då lyste billyktene på lang avstand, og lyset fløymde bortetter veggene etter som bilen kom nærare. Så kjem han heilt nær og……..køyrer forbi – og eg pustar letta ut! Faren over, denne gongen, òg!
Kva eg var så redd for?….. Det har eg spurt meg sjølv om, mange gonger, ved dette minnet. Redsla for det ukjende, kanhende? Personifisert ved noko så farleg som ein bil, kanskje med ein farleg mann inni, som kom og ville ta oss…..der i fredelege Stavn i etterkrigstida…..
Seinare i livet har eg ikkje vore mørkredd …. men du, kor skummelt det var å ‘joine facebook’!

Når du kjem til toppen
og ser ned
går det opp for deg
at dei store problema
der nede
eigentleg er ørsmå
i den store samanhengen

Exotic

Orchid in the night

Night orchid is one of few wild orchids in Norway. She is not often seen. It is rare, seldom seen, exotic! It grew on ‘my rock’. Now the rock is gone, and so is the orchid. Now it is only living in the watercolour, and of course, in my Memoir Book. The Night violet is shining like a star in the night. Coming close to it, you notice a powerful perfume odour; she attracks night-flying moths to help with the pollination. Nature is full of wisdom; ‘Look at the lilies on the field…..’

Life
is a thousand 
of golden moments
One of them
is now

Eksotisk

Orkide til natten

Nattfiol er ein av dei få ville orkideane som veks i Norge. Nattfiolen er ikkje daglegdags ‘her på berget’. Men han var her, ein gong, då berget var her. No er han berre i akvarellen – og sjølvsagt – i Minneboka. Eg minnest når eg i seine seinsommarkveldar tok ein liten omveg heim; til den hemmelege veksestaden oppe på berget: Nattfiolen lyste meg i møte som ei stjerne i natta. Det er etter skumringstimen du kjenner duften best, står det i Floraen min. Ho får hjelp av nattsvermarane til pollinering, difor sender ho ut ei intens duft fot å vekke merksemd. Tenk kor vis naturen er.

‘Sjå til liljene på marka…..’

Livet
er tusen små
gylne øyeblikk
Ett av dem
er nå

Measuring land om Kvamsøy island

Great day for pilgrims! – 22nd November 2013

Everu possible and impossible official bodies have said ‘yes’ (or not said ‘no’) to us building a little chapel for the ‘Worry tree’ on a ground on the island Kvamsøy. Inger Johanne and Bjarne Hjartholm, the property owners have all the time been positive to the project, and have been willing to give land for the house. Balestrand municipality, including all involved parts of administrastion, have given good advises and support in every part of the process. What a community! In Balestrand it is possible to be an ideamaker and -developer. Our experience is that it is not only an official body but they are human beings! People with knowledge and competence, and most worthfull of all: sight for walking and viewing.

Some grey weather from the morning changed gradually as the outer limits of the land mas marked. When Åsmund Land surveyor  had drilled the iron mark bars  ‘the boundary stones’ into the rock – 5 in number -, og got them marked to the GPS, the November sun was shining. Bjarne brought us back to the mainland by his little rowing boat, and – as in school essays – we all agreed on ‘that it had been a great tour’. We all knew that this was a historical day.

(Click the picture to see the whole picture!)

[box type=»info» style=»rounded» border=»full»]Kvamsøy island

Kvamsøy in Balestrand, the county of Sogn og Fjordane, situated at the northern side of Sognefjorden; 147 km2.

On the island close to the inland, ca. 15 km south of Balestrand sentre, you’ll find Kvamsøy church from 1300. The new chursch from 1903 is about 5 km further out at the fjord. The narrow fjord ‘pond’ between the island and the mainlandis one of the best harbours in the Sognefjord area. and there are traces of moorings to where the ‘jekte’ could be fastened  (jekt: a boat with high, upright stem)

[/box]

 

Landmåling på Kvamsøy

Stor dag for pilegrimar! – 22. november 2013

20131122_110745Alle tenkjelege og utenkjelege offentlege vesen har samstemmig sagt ja til at vi skal få setje opp eit lite hus for Børtreet på Kvamsøyna. Inger Johanne og Bjarne Hjartholm har heile tida vore positive til prosjektet, og velviluge til å gje tomt til huset. Balestrand kommune med alle i administrasjonen har heile tida kome med råd i kvart ledd av prosessen. Maken til kommune! Her er det mogleg å vere ideutformar og -utviklar. Vi har erfart at kommunen ikkje berre er eit offisielt vesen; kommunen er folk! Folk med kunnskap og kompetanse, og mest verdfullt av alt: gangsyn og vidsyn. Litt gråvèr frå morgonen endra seg gradvis etterkvart som ytterpunkta på jordstykkjet vart markerte. Då Åsmund Landmålar hadde sett ‘merkesteinane’ i fjell og stein – 5 i talet, og fått dei inn på GPS’en, skein novembersola. Bjarne rodde oss attende til fastlandet og vi var samde om at ‘vi hadde hatt ein gild tur’. Vi var også medvitne om at dette vart ein historisk dag.

[box type=»info» style=»rounded» border=»full»]

Kvamsøy i Balestrand, sogn i Balestrand kommune, Sogn og Fjordane, på nordsiden av Sognefjorden; 147 km2På den egentlige Kvamsøya tett ved fjordsiden, ca. 15 km sør for Balestrand tettsted, ligger den gamle Kvamsøy kirke fra 1300. Den nye kirken fra 1903 ligger på fastlandet ca. 5 km lenger ute ved fjorden. Kvamsøy var en flittig besøkt havn i sagatiden. Her lå bl.a. kong Sverre med sin flåte før slaget vedFimreite.Kvamsøysundet på innsida av Kvamsøya er ei av de beste naturlege havnene i Sognefjorden, og det finnes merke etter båtfester der jektene kunne fortøye.[/box]

20130329_161925

Kvamsøy kyrkje skin oss i møte
som slik på ein strålande
vakker seinhauses dag.
Til venstre mellom bergknausane
og treklynga ligg det nydelege,
skjerma området
som det vert fortalt om ovanfor.

Åsmund med GPS Åsmund Myklebust er Landmålar.
Han er tilsett ved Teknisk etat i kommunen.
Det var kjekt å vere med på arbeidet hans
med å måle opp og setje merkesteinar
ved grensen til det jordstykket for Børtrehuset.
Grunneigar Bjarne peika ut kvar han syntes
var det mest eigna stykket for føremålet.

Pilegrimsvandring til Tjuatoten

1098 meter over fjorden

Med fritt utsyn til sju kongerike står vi på platået der Tjuatoten er høgast. Eg har klatra til toppen før, men denne gongen er spesiell: Vi finn KROSSEN!
Vi fekk den finaste haustdagen vi kunne ønske oss, klår haustsol med varme er ikkje daglegdags. Tett granskog og lyse bjørkelier; blåbær, krekling og tilogmed tyttebær lenger opp mot høste kulen, sol og lette skyer. Sveitte og litt svimle ved eggen, der vi ser ned til Esefjorden på vestsida og Sværefjorden, Vetlefjorden og Fjærlandsfjorden langt nedunder på austsida.
Heile vegen oppigjennom med dette store spørsmålet inni meg: Finn vi krossen, denne gongen?

Hjartet banka fortare, det var ei djup stille mellom oss , i tillegg til fjellstilla; så, med eitt står eg to meter unna nokre steinar som ligg i ring! Vi nådde toppen, men den var ikkje målet, denne gongen. Krossen var målet og der låg det!

Pilegrimane ved målet i Santiago de Compostela kunne ikkje ha vore lukkelegare enn Arthur og eg var ved dette underet! No ynskjer vi at mange, mange – frå heile verda – skal få same opplevinga som vi. Men vinteren må vike og snøen vekk før pilegrimar kan gi seg ut på Tjuatotenvandringa og finne krossen!

Den nye dagen
lyser som ei sol
over andletet ditt
og du strålar attende
og lyser for dine medvandrarar